Før brukte vi betegnelsen enhetsskolen: Gjennom ulike skolereformer siden 1920-årene, har barn og unge i Norge blitt tilbudt den samme opplæringen i offentlige skoler på tvers av deres kulturelle, sosiale og økonomiske bakgrunn. Organiseringen i skoler, trinn og klasser tok utgangspunkt i barnets alder og hvor de bodde. Prinsipper som likhet og likeverd var grunnpilarer i enhetsskolen. Den offentlige skolen skulle være gratis slik at alle barn skulle gis de samme mulighetene for fremtiden (uavhengig av ulike forutsetninger) basert på den samme opplæringen.
I dag bruker vi begrepet fellesskolen. Nå legges det stor vekt på at skolen skal være felles for alle og virke samlende for hele befolkningen. Den skal omfavne mangfoldet i et dynamisk samfunn der alle barn skal oppleve tilhørighet og utvikle seg til trygge borgere som deltar aktivt i demokratiet.
Fylkesordfører i Troms (AP) Kristina Torbergsen sier det slik: «I den offentlige fellesskolen bygger vi en felles grunnmur for alle barn og unge, og river ned forskjeller mellom folk. Vi blir alle født inn i ulike familier, vi bor i store byer og små bygder, og engasjerer oss i ulike ting. Fellesskolen gir oss et av de få stedene hvor alle er sammen på like premisser. Her går utdanning og dannelse hånd i hånd. Det speiler vårt Norge.» (Framtid i Nord, 12.05.25)
Men: bidrar ideelle beskrivelser av fellesskolen til at vi overser løsninger for ungdom som har falt ut av skolen?
Iht artikkel i Aftenposten 28.08.25 er 80.000 personer mellom 16 og 25 år uten og utenfor videregående skole i 2024 (tall fra Udir). Av de 80.000 i alderen 16–25 år som hverken har bestått eller befinner seg i videregående opplæring i 2024, er nesten halvparten i arbeid. Det vi imidlertid ikke vet, er hvor mange av disse ungdommene – uten utdanning eller arbeid – som har nedsatt funksjonsevne og lærevansker. Disse ungdommene er særlig sårbare og i risikosonen for varig utenforskap.
Spørsmålet er om den ideelle beskrivelsen av en offentlig fellesskole for alle – eller det inderlige ønsket om at det skal være slik – bidrar til at vi ikke tar inn over oss realitetene og dermed snevrer inn mulighetsrommet når vi leter etter løsninger. Debatten rundt skole er svært polarisert – og svært ofte ligger holdninger til spørsmålet om offentlige vs private skoler i bunn, som igjen avspeiler ideologiske skillelinjer i synet på velferdssamfunnet og frivillighetens rolle.
Kan et mer helhetlig perspektiv på hva fellesskolen er – et perspektiv som inkluderer hele det samfunnstyrte opplæringstilbudet – åpne for en bredere debatt om løsninger for alle de unge som i dag faller fra – og har falt fra (ungdom i utenforskap)?
Med utgangspunkt i opplæringslovens formålsparagraf beskriver den overordnete delen av læreplanen (LK20) skolens verdigrunnlag og samfunnsmandat. Læreplanverket skal bidra til å utvikle mennesker med både faglig kunnskap og kompetanse, samt evne til kritisk tenkning, etisk refleksjon og demokratisk deltakelse. Den overordnete delen gir retning for skolens arbeid, og setter rammene for opplæringsvirksomheten basert på et felles verdigrunnlag, tverrfaglige temaer, prinsipper for læring, utvikling og danning, samt prinsipper for skolens praksis. Målet er å gjøre elevene i stand til å møte komplekse utfordringer i et dynamisk samfunn preget av raske og omfattende endringer, bærekraftsfokus og en rivende digital utvikling.
Den overordnete delen av læreplanverket kan ikke tas til inntekt for en side i det politiske Norge. De verdiene som her kommer frem, er det tverrpolitisk enighet om.
Det er dette som er grunnlaget for fellesskapet i skole-Norge: et verdibasert rammeverk som hever seg over partipolitikk.
Alle skoler som baserer sitt opplærings-tilbud på dette læreplanverket, er forpliktet til å forfekte og videreføre disse verdiene – enten det skjer i offentlige eller private skoler. Fellesskolen blir dermed et begrep som kan innbefatte både offentlig, ideell og privat opplæring.
